Bernt Olufsen mener tidligere Dagbladet-redaktør John Arne Markussen bommer i sin kritikk av mediene i Moxnes-saken.
Bernt Olufsen, tidligere redaktør i VG.

KOMMENTAR:

Nødvendig flomlys på familiedrap

«I vårt århundre blir slike hendelser dekket som hva de faktisk er: Brutale og overlagte drap på egne familiemedlemmer», skriver Bernt Olufsen.

Publisert

Det kan føles godt å ha noen å skjenne på i fortvilelsen over en tragedie som har rammet så hardt og skånselløst. På vegne av pårørende kommer en bistandsadvokat med kraftig kritikk mot mediene som identifiserer den avdøde, trippeldrapssiktede familiefaren i Hallingdalen.

– Det er uforståelig for de pårørende hvorfor siktedes navn og bilde skal ha en interesse for offentligheten, skriver bistandsadvokat Helge Hartz i en pressemelding i påsken.

Han mener publiseringene representerer «fravær av respekt overfor mennesker som ber om beskyttelse i en hjelpeløs livssituasjon».

Mediekritiker Anki Gerhardsen følger opp og mener publiseringen «vitner om kikkermentalitet hos mediehusene», som spiller på folks nysgjerrighet, ifølge uttalelser til Aftenposten.

En åpen rettsstat

Jeg vil forsvare medienes rett til å identifisere personer som er siktet for trippeldrap. Denne retten er forankret i så vel rettsstaten som i pressens etiske regelverk.

Etter samråd med de pårørende valgte politiet å gå ut med de tre drapsofrenes identitet allerede i påskeuken. Navn og bilder ble publisert i nesten alle landets medier. Den avdøde, drapssiktede familiefarens identitet ble merkelig nok holdt tilbake.

– Navnet er en viktig faktaopplysning lokalt, sier Hallingdølens redaktør Lillian Holden til Aftenposten

Enklere kan det ikke sies. Pressens Vær Varsom-plakat slår i utgangspunktet fast at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Drap i familienære relasjoner er et stort samfunnsproblem som fortjener medienes flomlys.

Endret praksis i media

Her har det skjedd en større utvikling i folks bevissthet, og i medienes praksis, de siste årene. 

I mine første år som journalist fra midten av 1970-tallet minnes jeg hvordan et trippelmord og selvmord ble henlagt til en «familietragedie» i anonymisert notisform på avisens «bygd og by-sider». Slike hendelser skulle ikke vies oppmerksomhet.

I vårt århundre blir slike hendelser dekket som hva de faktisk er: Brutale og overlagte drap på egne familiemedlemmer, før drapsmannen (ja, det er som regel alltid en mann) til slutt tar sitt eget liv. Hendelsesforløpet blir ikke belyst i retten gjennom tiltale og dom.

Det er opp til politiet å klarlegge omstendighetene og mulig motiv. Det siste kan være vanskelig.

Samtidig lever vi i et samfunn hvor en flora av sosiale medier uten redaktøransvar gir folk mulighet til å informere og spekulere fritt.

Forskjeller i dekningen

I vinter har mediene dekket flere store familiedrapssaker. Dekningen gjenspeiler sakenes ulike karakter. 

I trippeldrapssaken fra Nes ble den siktede gjerningsmannen ganske raskt identifisert med navn og bilde i de fleste medier. 

I saken fra Hallingdalen er det bare Dagbladet, TV2 og lokalavisa Hallingdølen som har identifisert siktede. Medier som VG, NRK og Aftenposten har holdt familiefarens identitet tilbake, selv om de har publisert navn og bilde på drepte familiemedlemmer, intervjuet mannens arbeidskolleger m.v. 

Det kan virke paradoksalt, men bakgrunnen kan være å finne i pressens Vær Varsom-plakat. 

Her er hovedregelen at siktede gjerningspersoner ikke skal identifiseres gjennom mediene. Og det slås fast at dette gjelder særlig på et tidlig tidspunkt i politiets etterforskning. Jeg mistenker at dette siste momentet har vært utslagsgivende for VG, NRK og Aftenpostens vurderinger. Man vet for lite om mulig motiv og hendelsesforløp.

Sakene fra Nes og Hallingdalen er dessuten vesensforskjellige på et viktig punkt: Familiefaren i Nes ringte selv politiet og tilsto sine ugjerninger før han tok sitt eget liv.

Unntak fra hovedregelen

Selv om punkt 4,7 i Vær varsom-plakaten begrenser medienes rett til å identifisere gjerningspersoner i kriminalsaker, er det flere unntak fra hovedregelen. 

Unntakene skal alltid begrunnes i et «berettiget informasjonsbehov» hos publikum. Det eksisterer likevel ingen tydelig definisjon eller avgrensning av dette begrepet. 

Det må være opp til den enkelte redaktør å avgjøre hvilke informasjonsbehov som er berettiget, gjerne ut fra mediets formål og rolle i samfunnet. For PFU kan det uklare begrepet bli en invitasjon til synsing fra sak til sak. 

Punkt 4,7 i VVP har vært gjenstand for flere revisjoner, hvor det er gjort forsøk på å gjøre reglene mer tydelige. Det er bl.a. innført noen eksempler på hvilke omstendigheter som kan gjøre publikums informasjonsbehov berettiget: Dette gjelder når det er «overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke».

I tillegg har PFU nedfelt noen begrunnelser i en over 30 år gammel prinsipputtalelse om retts- og kriminalreportasjen. Siden den er å finne på PFUs nettsider, må vi anta at den fortsatt gjelder: «At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering», heter det i prinsipputtalelsen.

Spørsmålets kjerne

Her er vi ved dette spørsmålets kjerne. Det kan neppe være tvil om at publikums behov for å forstå og å vite mer, er stort ved et trippeldrap og selvmord som utsletter en kjernefamilie i et lokalsamfunn. 

Dette vitner publikums brede deltakelse om. Handlingenes omfang kan også begrunne behovet for identifisering.

I presseetikken slås det likevel fast at forbrytelsens strafferamme ikke alene kan begrunne identifikasjon av siktede, tiltalte eller domfelte personer. 

Det skal foretas en konkret og balansert vurdering basert på de aktverdige grunner som må ligge bak enhver publisering. Ansvaret påhviler den enkelte redaksjon, og i særdeleshet ansvarlig redaktør.

Medienes husregler

Mange mediehus har i tillegg utformet presseetiske husregler, som gjelder identifisering i kriminaljournalistikken. Her er det vanlig å nevne handlingens alvorlighetsgrad som et vesentlig kriterium. 

Men den enkelte redaksjon plikter også å veie alt som taler for identifisering opp mot den belastning som dette medfører for de pårørende. I mange saker gjelder dette ektefelle og barn, men det kan selvsagt også gjelde personer utenfor kjernefamilien, som foreldre og søsken. VVP 4,7 påkaller særlig varsomhet når identifisering fører til «urimelig belastning for tredjeperson». 

Flere etiske husregler nevner spesielt behovet for å vurdere belastningen for nærstående, men også ettermælet til siktede, tiltalte eller domfelte gjerningspersoner.

Som ansvarlig redaktør i VG gjennom mange år var jeg opptatt av å vurdere disse spørsmålene i lys av mediehusets samfunnsrolle og publisistiske tradisjon. VG har hatt tradisjon for oftere å identifisere gjerningspersoner bak de alvorligste kriminelle handlinger eller grove tillitsbrudd mot fellesskapet. Denne tradisjon var dessuten forankret i mediehusets tydelige kriminalpolitiske ståsted. 

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS